Fredag 9. februar og lørdag 10. februar

Vi sto opp kl 0700 og kom oss på vegen mot Masaai Mara. Etter en del timar i bil stoppa vi i Narok for å ete lunsj. Vidare tok vi fatt på den ganske humpete vegen mot nasjonalparken. Vi kjørte blant anna i gjennom Masaailand og fekk sjå og oppleve deira kultur gjennom ganske påtrengande selgarar. Vi fekk også sjå mange zebra som var på makane omkring. Dette var flott sida vi ikkje fekk sjå dei i sjølve Masaai Mara pga av dei ikkje ser fiendane når graset er høgt.

Då vi endelig kom oss inn i nasjonalparken, åpna vi taket på bilane vora og sto som ekte turistar hengande ut med kamera i handa:)
Det første vi fekk sjå var ein liten flokk med sjiraffar som stod rett ved vegen der vi kjørte forbi.
Rett etterpå møtte vi på en stor flokk elefantar som gjekk og åt gras. Det var både babyelefantar, voksne og sjefen i flokken! Ein skikkeli sværing:)
Det alle ville sjå var løve, så vi vart køyrande rundt lenge på leiting. Vi hadde flaksen på vår side og var ein av dei første som fann ei løvinne og ein løve liggande å sløve i graset. Dette skulle
utvikle seg til eit drama, då ein tredje løve kom, og ville kapre løvinna. Det endte med at ha
n bevisste kven so var sjefen og jaga vekk den andreløven. Alt dette skjedde 2m frå bilane vora, og vi fekk verkeleg oppleve løvebrølet på nært hald.


Etter denne litt skremmande opplevinga, tok vi fatt på leitinga etter geopard og leopard. Desse dyra er vanskelge fordi dei gøymer seg i det lange graset eller i tre. Men etter ei stund kom vi over to geopardar. Dei låg i graset, men kom i bevegelse når alle bilane kom, slik at vi fekk nokre flotte bilete av dei. Leoparden fekk vi ikkje sjå på denne turen, men det var ikkje særleg sannsynleg heller.

Andre dyr vi såg var sjakal, gaselle, dikdik, topi, bøffel, og ikkje minst flodhest. Flodhesten var det siste dyret vi såg denne dagen, før himmelen åpna seg og det hølja ned. VI var heldige som kom oss tilbake til leiren i tide, for vegane vart fulle av gjørme av regnet. Heile 5 bilar vart sittande fast og måtte vente til regna hadde slutta.

Overnattinga var spesiell, nemmelig i telt med innbygd dysj, do og senger. Etter en kjempegod middag sammen med mange andre turistar, gjekk vi sllitne og fornøgde til sengs. Det var ikkje like enkelt å få sove når tora braka høgt i fjella omkring oss.

Lørdag sto vi opp kl 0530, åt frokost, og sette oss i bilane for en ny dag i parken. Vi måtte tidleg opp, for då er sjansen størst for å sjå dyr før det blir for varmt. Vi var ikkje like heldige denne dagen, vi fekk kun sett et lite glimt av ei løvinne med 3 små babyar, men dei vart skremt vekk av alle bilane. Vi fekk sjå hyene, men dei var ganske langt vekk. Ellers fekk vi sjå elefant,sjiraffo og diverse fuglar. Klokka 1230 var det lunsj på campen, før vi tok fatt på vegen til Nairobi.
Vi var alle trøtte og slitne etter safarien, men det var vanskeleg å få sove på grunn av dei dårlege vegane.
Det var godt å komme tilbake til SMCC å legge seg i ei god seng etter en nydeleg middag.

Torsdag 8. februar

Ennå mens det var mørk forlot vi Kapenguria med kurs for Kisumu. Kisumu ligger ved Victoriasjøen og er Kenyas tredje største by etter Nairobi og Mombasa. Veien kan periodevis være en prøvelse for kjøretøy og passajerer, men bussturene gir fine muligheter til å se såvel folk som natur. Vi har fått god trening i å vinke til blide barn i lett kjennelige skoleuniformer.

Her i Kisumu tok vi inn på Sunset Hotel for så umiddelbart å dra på besøk til Pecha Foods, en fiskerifabrikk med Nile Perch som spesiale.På med hvite drakter her ja.

Litt historie og fakta: PÅ 50-tallet ble perschen satt ut i Victoriasjøen. Den etablert raskt hegemoni i denne enorme afrikanske innsjøen, delt mellom Uganda, Tanzania og Kenya. Nile Perch er verdens største ferskvannsfisk (under optimal forhold kan den bli 230 kg), velsmakende og særdeles velegnet til å forebygge hjerte- og karsykdommer. Dette har gjort perchen etterspurt i Europa, med den virkning at prisen nå har blitt så høy at den er blitt for dyr for kenyanere flest.

Dette ene døgnet i Kisumu ble avsluttet med god mat og drikke på hotellet. Vi fikk med oss solnedgangen over Victoriasjøen. Vakkert. Som deler av vår leserskare sikker er kjent med, nær ekvator er såvel soloppgang som solnedgang en kortvarig affære, så her må en kjenne sin besøkelsetid.

Onsdag 7 februar

Vi startet dagen med å besøke Chepareria Primary School. Som på forrige grunnskolebesøk fordelte vi oss på klasser, og gjennomførte en time undervisning om Norge. I den neste timen observerte vi den ordinære undervisningen. Her ute på landsbygda var elevene, i enda større grad enn i Nairobi, meget disiplinerte. De arbeidet flittig, og det forekom ikke engang visking blant de elevene som ble tidlig ferdig med arbeidsoppgavene.


På ettermiddagen møtte vi gatebarn i Makutano, 5 km fra Kapenguria hvor vi nå bor. Gatebarna, dvs bare gutter akkurat nå, ble hjulpet av den lokale lutherske kirken. I fotballkampen som ble avholdt mellom Voldastudentene og gatebarna, måtte nordmennene (!), tross sterkt innsats, gi tapt for gatebarna. Sistnevnte vant 2 - 1. Ikke overraskende ble vårt eneste mål satt inn av rutinerte Benedikte Jessen.

Tirsdag 6 februar

Dagen åpnet med et særdeles interessant foredrag ved Peter Sikamoy om Pokotkulturen.

Noen fakta: Pokot er navnet på en av Kenyas (offisielt) 42 stammer. Pokotfolket holder til nordøst i Kenya, og har sitt eget språk slik de andre stammene også har. Kommunikasjon på tvers av stammegrenser foregår på swahili eller engelsk.

Foredragsholderen fortalt oss om et samfunn der makt og eiendom tilhørte mennene. Inngåelse av ekteskap et forhandlingsspørsmål mellom mennene i de to berørte familiene, og det er vanlig at en mann har flere koner. En høy brudepris (i form av kyr og geiter) gjør det å gifte bort en datter til en betydelig inntektskilde. Et annet tema var omskjæring av jenter som har vært, og er, en utbredt praksis i denne delen av Kenya. Vi fikk også vite at de kreftene som arbeidet mot denne ulykkelig tradisjonen hadde en viss framgang. Fram til omkring 1970 levde folk i Pokot uten kontakt med det øvrige Kenya, og den dag i dag snakker innbyggerene om å reise til Kenya hvis de drar sørover i landet. (Det er i den sørlige delen av Kenya vi finner byene og mesteparten befolkningen.)

På ettermiddagen besøkte vi en statlig forsøksvirksomhet for utvikling av trær og planter.

Mandag 5 februar

Dagen startet med et besøk på en helsestasjon i Chesta, et steinkast fra vårt eminente overnattingssted. Helsetasjonen ble startet opp på 80-tallet av Norsk Luthersk Misjonssamband. Her tilbys blant annet en rekke vaksiner for barn. Forholdene er etter norsk målestokk meget enkle. Mange av de som benytter helsestasjonen bor langt unna. Vi vekslet noen ord med en syk kvinne som sammen med sin mann hadde gått 150 km for å komme til lege. Slike langveisfarende har bruk for overnatting, og ofte må de ty til murgolvet foran inngangen til helsestasjonen.

Neste punkt på programmet var en danseoppvisning, ikke uventet noe forskjellig fra norsk dans. Gjennom dansen, og endel forklaring, ble vi fortalte en historie om hvordan et ekteskap kom i stand på tradisjonelt Pokot-vis. En prosess som også kan sies å være noe forskjellig fra dagens norske giftemålspraksis.

På ettermiddagen forlot vi Chesta med kurs for Kapenguria. På veien besøkte vi en forsøks- og utviklingsstasjon for landbruk støttet av italienske uhjelpsmidler. I Kapenguria, som også ligger i Pokotdistriktet, tok vi inn ved Kapenguria Bible Center.

Søndag 4 februar

Klokken halv 6 sto Linn,Benedikte, Annbjørg, Geir, Morten, Leif og Odd Ragnar opp. Målet var å gå helt opp på Chestatoppen. Ca 1,5 time senere sto vi der å så på en fantastisk utsikt, soloppgangen ble ikke helt suksess, da det var for mye skyer til å få nyte den.







Klokken ti var hele gjengen nede igjen i Sagat for å spise frokost og gjøre seg klar til gudstjeneste. Gudstjenesten var mer livlig enn hva vi er vant til hjemme i Norge, mye sang og klapping. Etter gudstjenesten sto alle på rekke og håndhilste på hverandre.
Så var det lunsj, for så å gå ned igjen til gjestehuset i Chesta og bruke resten av ettermiddagen og kvelden til å slappe av.

Lørdag 3 februar

I 11 tiden etter en god natts søvn dro vi med våre hvite minibusser på hompetitten veier og verre enn det, disse bilene kan kjøre nesten overalt til og med i elver. På veien så vi Pokotere (navn på lokale kenyanere i dette området) gå med varer på hodet, under arma, levende høns hengende etter beina på vei til markedet til Lomut. Det kom pokotere fra overalt, slettene og fjellene. Vi fikk se en birøkte farm og der fikk vi vite hva de gjør med honningen der. Vi ble også vist rundt i noen små jordhytter som guiden vår Maisa mente var perfekt å ha en bryllupsreise i. Hyttene kan du se på bildet ovenfor, de kan leies av de som vil.

Så dro vi på lørdagsmarked i Lomut. Mye forskjellig ble solgt der, men de vi handla var for det meste frukt. Hele 1 shilling for en mango, del det med 12 så får du den norske prisen. Råbillig. Det som ga mest inntrykk på noen av oss var synet av levende høns som var bittet sammen i klynger etter beina og slengt opp på taket av et lasteplan, ekstra fælt var å se ene klyngen av høns falle ned alle de metrene fra taket, for så å bli slengt opp igjen. Ganske makabert.

Etter å ha hatt et inntrykksfullt møte med markedet i Lomut dro vi tilbake til vårt gjestehus i Chesta hvor det var lunsj og klargjøring av fjellturen til Sagat. Torill følte seg ikke helt på topp. "Ej kjem til å spy". Så hun fikk bli igjen med den svært så frivillige Siri som sykepleier.

I skrivende stund sitter Siri og Torill i stua på gjestehuset i Chesta og lurer fælt på hvordan det går med medstudenter og lærere da kom en stor regnbye no som varte vel 20 min. Slike regnbyer er uvanlig for dette området på denne tiden av året. Så vi får no høre hvordan det gikk med våre fjellturgåere:

Rett før vi fremme i Sagat kom den nevnte regnbyen, vi var såpass heldig at vi var nær et hus som vi fikk gå i ly i til det sluttet å regne, men gode og våte ble vi, så vi måtte skifte til tørre klær der inne. Så gikk vi til vårt overnattingssted i Sagat, der de hadde tenkt at vi skulle dele oss i to, men da vi ønsket å holde sammen hentet de madrassene fra det andre huset som lå fire-fem hundre meter unna for å imøtekomme vårt ønske. Typisk kenyansk gjestfrihet. Så vi stablet oss inn i et lite hus på alle oss ni personene. Der lå vi tett i tett, jentene fikk sengene imens guttene lå på madrass på gulvet.